Filmanmeldelse

Dawn of the Dead (1978)

Tiden er kommet for å dra gullstandarden innen zombiekategorien frem i lyset, nemlig George A. Romero's Dawn of the Dead. Denne filmen har rykte på seg for å være den mest episke zombiefilmen som noensinne er laget. Kan dette stemme?!

Lørdags kveld satte jeg meg ned med chips-skåla i fanget og bevitnet dette 126 minutter lange postapokalyptiske horrordramaet. Det var stor stemning i stua da allerede åpningsminuttene ga meg en dyster ondskapens hotell-følelse. Skrubbsultne zombier er i ferd med å ta over verden i god gammel stil. Stemningen er desperat og rådløs, hvordan kan man unnslippe de levende dødes kjøttetende horder?

Det er kaos som regjerer og folk er usikre på hvordan epidemien skal håndteres. Militæret har satt inn styrker for å eliminere zombie-avskummet, samtidig som folk verner om sine kjære som er smittet av pesten. Begge parter pisser i motvind og det virker som en uløselig situasjon.

Vi møter to av våre helter Roger og Peter, to våpenvante SWAT medlememmer. De innser hvor håpløst det hele er og bestemmer seg for å desertere i lag med Francine og Stephen, to venner av Roger som jobber innenfor media. De knabber et nyhetshelikopter og ser seg aldri tilbake. Slik starter den elleville ferden vekk fra Philadelphia, dødens by.  

Zombier overalt

Etter flere hasardiøse pitstop der de fyller drivstoff og slakter litt zombier, bestemmer de seg for å "sjekke trøkket" på et shoppingsenter. De lander på taket og oppdager til stort hell at vedlikeholdsavdelingen i øverste etasjen er en zombie-fri sone. Dette gir de et velfortjent pusterom og muligheten til å klekke ut en genial og stormannsgal plan. På tide å ta over kjøpesenteret og tømme arealet for de menneske-etende dødsfellene.

Men hva skjer senere i filmen når en sinnsyk og barbarisk motorsykkelbande bestemmer seg for å involvere seg i kjøpesenter-festen? Det blir umiddelbart bråk, støy og vold, noe som får alle zombiene i distriktet til å stikke innom. Det brygger opp til et klassisk zombie-koldtbord. Party!

Gjett hvem som finner en våpenforhandler på kjøpesenteret?

Dawn of the dead er en strålende film som får hårene til å reise seg både i nakken og i nesehulen. Vi blir vitne til et fantastisk rått plot med en solid dose horror. I tillegg til dette får vi også oppleve noen morsomme og absurde scener som er med på å heve underholdningsverdien ytterligere. Dette innebærer blant annet å se zombier få pai i fjeset! 

 <-- sulten og klar for litt hjernemasse.

Filmen heter Zombie utenfor USA's grenser

1970 tallet er ikke akkurat kjent for de sykeste og mest ekstreme spesialeffektene. Dette gjennomsyrer hele filmen og trekker litt ned. Oppbyggningen av filmen er også litt annerledes og roligere enn nåtidens actionpakkede sanseorgasmer. Dette kan i verste fall hekte av de mest rastløse seerne. Men bare slapp av, etter 10 min får vi den første zombie-nærkontakten. Disse skapningene respekterer ingen intimgrenser.  

En del av skuespillerprestasjonene er av ymse kvalitet. Dette trekker også litt ned. Men man kan tross alt ikke stille for høye krav til en lavbudsjettsfilm heller.

Dawn of the dead er en film som alle zombie-entusiaster burde få med seg. Det er en gammel og litt annerledes film, men hvorfor ikke grave litt i arkivene og slå seg løs med glemte storheter!? Jeg konkluderer herved med at filmen kanskje ikke svarte til de forgylte ryktene sine. Det var ikke så hatten flyr og svetten kommer, men til tross for dette havner den likevel greit innenfor øvre halvdel av lista.

Favorittsitat fra filmen:
"When there's no more room in Hell, the dead will walk the earth" - Peter med kald og følelsesløs stemme stirrende ut i tomrommet, iført en minkpels og rile.




Karakter: 13 av 16 flygespark.

(Filmanmeldelsen ligger i lag med andre anmeldelser under fanen: film)