Film

On deadly ground (1994)

Spenn dere fast, Steven Seagal is back again! Denne gangen i rollen som den ballråe oljerigg-eksperten Forrest Taft. Er du gira på å se en mann skyte ned et helikopter med en hytte, lage en lyddemper av en brusflaske eller tenne sigaren sin i en oljebrann? Da burde du lese videre...

Før jeg skriver noe mer er det viktig å påpeke at dette er den første filmen Mr. Seagal har regissert selv. Dette innebærer såklart kompromissløs og hodeløs action, men også noen sinnsykt rare og psykotiske/åndelige sekvenser, alt pakket inn et et fabuløst overordnet miljøbudskap. Filmen er en eneste lang kaskade av episke inntrykk som mest sannsynlig vil danne permanente endringer i hjernevevet ditt.





Forrest Taft er den galeste og råeste fyren som finnes. Han er som supermann på steroider, og/eller en sprekksint King Kong i et brazilian waxing-studio. Denne mannen får Arild Haugen til å se ut som en liten skolepike i rullestol.

Mr Taft plays it cool

Seagal er en utømmelig kompetansekilde og derfor utenkelig viktig for AEGIS, det store og svært umoralske oljeselskapet han jobber for. Det er oljeutvinning i Alaska som står på menyen og AEGIS stiller med urent mel i posen. Til å starte med gjemmer hr Taft seg bak de gode pengen han tjener, men etter flere merkelige uhell begynner samvittigheten å gnage. Han stikker nesen sin i saker han ikke blir betalt for, og blir derfor utsatt for et svinete og feigt drapsforsøk!

Her står CEO i AEGIS, "Michael Jennings" og hans to gorillaer. Den ene taktisk utkledt som en jazzmusiker.





Etter denne dramatiske hendelsen der han blir forsøkt sprengt i fillebiter, er det Seagal mot alle. Han unnslipper naturligvis på en mirakuløs måte og gjemmer seg hos en eskimo-stamme i fjellet.

Denne sekvensen i filmen er fryktelig rar og generelt sinnsyk. Seagal som er i det åndelige hjørnet forteller at han er en mus som gjemmer seg fra bjørnene i falkens hus. Han blir godt passet på av de innfødte og får etterhvert en spirituell visjon. Her slåss han med en bjørn, vandrer i en grotte blant nakne damer og bader i en sjø. Han bygger med andre ord opp mental styrke til tidenes blodbad. NÅ skal AEGIS stoppes og ikke en eneste arm skal forbli uknekt.

Herfra og ut er filmen en selvforherligende voldsorgie. Seagal ender opp med å drukne sjefen sin i sin egen olje og totalt destruere oljeriggen hans. Flere tusen liv går tapt før den tid og handlingskraften er lammende. Dette er god gammel action som får smilet på plass!

Filmen er full av godbiter der Seagal leverer både verbalt og kroppslig. Forrest Taft er en filosofisk mann, ikke bare en blodtørstig barbar som er ute etter å knuse tryner. I en av favorittscenene mine rundjuler han først opp en hel pub for å lære en bølle leksa si. I stedet for å mose hr bøllemann til støv, ender de opp med å leke "the hand-slap-game". Seagal er såklart astronomisk mye bedre enn kisen og ender opp med å slå han så hardt i magen at han faktisk lærer leksa si. Da kommer spørsmålet: What does it take? What does it take to change the essence of a man? Bøllemann svarer: Time, I need time to change...
Dette er rett og slett fantastisk. Seagal på sitt beste!

Disse spørsmålene kommer hyppig utover filmen og det får deg som seer til å undres over livets mysterier.

Ellers er det såklart gode sitater som må dras ut i lyset. Noen av leiemorderne som skal likvidere Seagal  advarer kollegene sine med å raljere om hvor avsindig knallhard Seagal faktisk er. Her er et lite utdrag:

“You wanna know who he is? Try this: delve down into the deepest bowels of your soul. Try to imagine the ultimate fucking nightmare. And that won’t come close to that son of a bitch when he gets pissed.”

“My guy in D.C. tells me that we are not dealing with a student here, we’re dealing with the Professor. Any time the military has an operation that can’t fail, they call this guy in to train the troops.”

“He’s the kind of guy that would drink a gallon of gasoline so he could piss in your campfire.”

“That’s impossible!”
“Forrest Taft is the patron saint of the impossible!”

“You could drop this guy off at the Arctic circle wearing a pair of bikini underwear, without his toothbrush, and tomorrow afternoon he’s going to show up at your pool side with a million dollar smile and fist full of pesos.”

Han er med andre ord en steinhard granittmann med en intelligens som ville fått DVD-Jon og Magnus Carlsen til å ligne skitne amøber. Han innehar umenneskelige kampsportkunnskaper og ekstreme våpenferdigheter. På toppen av alt har han en giftig tunge som avvæpner enhver vulgær kommentar.

What the fuck you think you're looking at? "Nothing much at all"
Go ahead, shoot me. "I wouldn't dirty my bullets".

Den siste store overraskelsen i filmen er det voldsomme engasjementet omkring naturvern og hvordan verden går ad undas. Ved filmens slutt fremføres en tre minutters monolog om farene med oljeutslipp og global oppvarming. Dette er noe uortodokst og uvanlig i en hollywood-produksjon, men undertegnede synes dette var helt konge. HYLL Steven Seagal og "on deadly ground".



Karakter: 21 av 22 flashbangs


Funfact: On deadly ground var den siste filmen i Norge som ble forbudt av statens filmkontroll.

Trailer: http://www.youtube.com/watch?v=kyD_6_jFB8A







Dawn of the Dead (1978)

Tiden er kommet for å dra gullstandarden innen zombiekategorien frem i lyset, nemlig George A. Romero's Dawn of the Dead. Denne filmen har rykte på seg for å være den mest episke zombiefilmen som noensinne er laget. Kan dette stemme?!

Lørdags kveld satte jeg meg ned med chips-skåla i fanget og bevitnet dette 126 minutter lange postapokalyptiske horrordramaet. Det var stor stemning i stua da allerede åpningsminuttene ga meg en dyster ondskapens hotell-følelse. Skrubbsultne zombier er i ferd med å ta over verden i god gammel stil. Stemningen er desperat og rådløs, hvordan kan man unnslippe de levende dødes kjøttetende horder?

Det er kaos som regjerer og folk er usikre på hvordan epidemien skal håndteres. Militæret har satt inn styrker for å eliminere zombie-avskummet, samtidig som folk verner om sine kjære som er smittet av pesten. Begge parter pisser i motvind og det virker som en uløselig situasjon.

Vi møter to av våre helter Roger og Peter, to våpenvante SWAT medlememmer. De innser hvor håpløst det hele er og bestemmer seg for å desertere i lag med Francine og Stephen, to venner av Roger som jobber innenfor media. De knabber et nyhetshelikopter og ser seg aldri tilbake. Slik starter den elleville ferden vekk fra Philadelphia, dødens by.  

Zombier overalt

Etter flere hasardiøse pitstop der de fyller drivstoff og slakter litt zombier, bestemmer de seg for å "sjekke trøkket" på et shoppingsenter. De lander på taket og oppdager til stort hell at vedlikeholdsavdelingen i øverste etasjen er en zombie-fri sone. Dette gir de et velfortjent pusterom og muligheten til å klekke ut en genial og stormannsgal plan. På tide å ta over kjøpesenteret og tømme arealet for de menneske-etende dødsfellene.

Men hva skjer senere i filmen når en sinnsyk og barbarisk motorsykkelbande bestemmer seg for å involvere seg i kjøpesenter-festen? Det blir umiddelbart bråk, støy og vold, noe som får alle zombiene i distriktet til å stikke innom. Det brygger opp til et klassisk zombie-koldtbord. Party!

Gjett hvem som finner en våpenforhandler på kjøpesenteret?

Dawn of the dead er en strålende film som får hårene til å reise seg både i nakken og i nesehulen. Vi blir vitne til et fantastisk rått plot med en solid dose horror. I tillegg til dette får vi også oppleve noen morsomme og absurde scener som er med på å heve underholdningsverdien ytterligere. Dette innebærer blant annet å se zombier få pai i fjeset! 

 <-- sulten og klar for litt hjernemasse.

Filmen heter Zombie utenfor USA's grenser

1970 tallet er ikke akkurat kjent for de sykeste og mest ekstreme spesialeffektene. Dette gjennomsyrer hele filmen og trekker litt ned. Oppbyggningen av filmen er også litt annerledes og roligere enn nåtidens actionpakkede sanseorgasmer. Dette kan i verste fall hekte av de mest rastløse seerne. Men bare slapp av, etter 10 min får vi den første zombie-nærkontakten. Disse skapningene respekterer ingen intimgrenser.  

En del av skuespillerprestasjonene er av ymse kvalitet. Dette trekker også litt ned. Men man kan tross alt ikke stille for høye krav til en lavbudsjettsfilm heller.

Dawn of the dead er en film som alle zombie-entusiaster burde få med seg. Det er en gammel og litt annerledes film, men hvorfor ikke grave litt i arkivene og slå seg løs med glemte storheter!? Jeg konkluderer herved med at filmen kanskje ikke svarte til de forgylte ryktene sine. Det var ikke så hatten flyr og svetten kommer, men til tross for dette havner den likevel greit innenfor øvre halvdel av lista.

Favorittsitat fra filmen:
"When there's no more room in Hell, the dead will walk the earth" - Peter med kald og følelsesløs stemme stirrende ut i tomrommet, iført en minkpels og rile.


Karakter: 13 av 16 flygespark.

Stone Cold (1991)

Har du noensinne lurt på hvordan det føles å søle syre på seg selv? Eller sprenge en tigerscott i sitt eget øre? Eller bli sparket av en stor struts?
Glem dette, hvis du er ute etter en sanseoverdose, så vil jeg heller anbefale deg å se Stone Cold med Brian Bosworth i hovedrollen! Denne filmen får enhver action-entusiast til å knytte neven, strekke armen opp i været og rope "DESTINY"!

Joe Huff er filmens flamboyante og iskalde helt. En suspendert politimann som under press fra FBI går undercover med hensikt å infiltrere bikergjengen "the brotherhood". Han er nå kjent som John Stone, den ballharde eks-fangen som ikke lar seg pille på nesen av noen.

The brotherhood er en gjeng med hensynsløse og gale bastarder som er likeglade til loven. Tidlig blir vi vitne til at en av medlemmene blir arrestert etter å ha skutt en prest med hagle under en vielse. Denne uskyldige insidenten får guvernør Whipperton til å se rødt og erklære krig mot biker-banden.

Etterhvert som vår helt Stone blir prospect og får mer tillit hos big boss Chains får vi et dypere innblikk i den råtne og kyniske businessen som the brotherhood har etablert. Det myrdes, kvestes, sprenges og skytes. Mye! Ofte!

Chains, bandens høvding og mastermind, er lite fornøyd med Whippertons tilnærminger. Han klekker en intrikat og storslått plan som utfolder seg i storhet mot slutten av filmen. Her spiller naturligvis vår helt Stone en viktig rolle, men dessverre for Chains, ikke helt den rollen han var tiltenkt.

Her skytes det ølbokser av skuldre og hodet med revolver og uzi!



Litt kveling og tyning er også flott tidsfordriv i biker-compounden.

Dette er en film jeg vil anbefale for alle, spesielt de som har sansen for knallhard action og en forkjærlighet for last-man-standing konseptet.

Stone Cold er full av kuriositeter som gjør den verdt å se, blant annet Brian Bosworth's frekke og ekstravagante hårsvis. Det må også nevnes at bekledningen blant rollebesetningen er med på å løfte filmen fra konge- til legendestatus. 90-tallet var en sinnsyk tid, det er bare å stålsette seg!

Favorittsitater fra filmen:

You know, at a moment like this I think of my father's last words. Which were, "don't son, that gun is loaded"   -  Chains med stor innlevelse og et maskingevær i hånda.

Imagine the future, Chains, cause you're not in it!  - John Stone med stor forakt i stemmen og blødende fremtoning.

Trailer: http://www.youtube.com/watch?v=1bNfag1hosI

Karakter: 13 av 14 golden bazookas.






Hard to Kill (1990)

Mandag 6 november 2012 ble en spesiell dag. Steven Seagal var mannen som reddet kvelden fra middelmådighetens sump og transformerte den til en en unik og nærmest balleknusende aften. Dette er en film med en hardtslående tittel og et cover som bare oser av galskap. Lista er med andre ord lagt skyhøyt.

Vi blir kjent med Los Angeles purk Mason Storm. En iskald fremadstormende detektiv som kan drive en hvilken som helst forbryter til vanvidd med sine ekstreme og sjokkerende egenskaper.

En dag snubler Mason Storm over tidenes sykeste og mest kriminelle begivenhet. Den hardt pressede senatoren Vernon Trent (som er inne i en hard valgkamp) har arrangert et møte med underverdenens mest hensynsløse og blodtørste kjøtere. Her skal politiske utfordrere tas av dage, og det fort som svint. Vår helt har naturligvis kamera med seg og får håndfaste bevis på denne ukristelige handling, noe som utløser en kaskade av skjebnesvangre hendelser...

En gjeng maskerte menn bryter seg inn i Storm's hjem, kulene flyr og liv går tapt. I denne desperate og bunnløse situasjonen der kone og barn blir skøvet inn i evigheten, overlever vår mann mirakuløst. Etter først å ha blitt erklært død på sykehuset oppdager legene i ettertid at han fremdeles er i live og at han har ramlet i koma. Denne siste men utrolig viktige informasjonen går gjerningsmennene hus forbi, og en god venn av Mason Storm får lagt han inn på et hjem under et falskt alias.

Det rekker å gå sju år før Mason Storm våkner av sin dype søvn. Politiet blir kontaktet, og senator Trent informeres. Ilden sprer seg som ild i tørt gress og mr coma-cop er igjen like trygg som en biff i et løvebur.

Selv med minimal kroppslig bevissthet klarer han å unnslippe nok et drapsforsøk, denne gang med hjelp av en ressursfull pleierske som bidrar med transport og boplass som ingen vet hvor er.

Her fra og ut viser filmen virkelig sin storhet. En sint, hyperfokusert og intenst hatefull mann planlegger sin hevn. Opptreningen består av superavansert selvpåført akupunktur, meditasjon, dramatisk vektløfting og generelt voldsomme kampsport-scener. Han er outnumbered og outgunned, men påstår selv at oddsene tippes i hans favør på grunn av hans "superior state of mind". Skurkene skal lemlestes!

Å påføre sine offer frakturer er Steven Seagal sin mest naturlige og selvfølgelige signatur-move. Dette ligger tydeligvis innprentet dypt i hans DNA, og er et ufeilbarlig fenomen. Dette har ikke den brede fan-basen hans noe i mot, tvert om, vi digger det og forventer det. I Hard to Kill leverer han knallhardt.

Heseblesende actionscener skyller over deg som en syndeflod. Seagal er en ustoppelig psykopat med en umåtelig tro på seg selv og egne evner. Han frastår fra våpen så lenge det er færre enn tre stk som simultant fortjener å møte sin skaper. Det leveres mye enveiskjørt kvalitetsvold. Heldigvis filmvold.
Noen påstår at ingenting er sykere enn virkeligheten, men Hard to Kill får en til å lure.

Favorittsitat fra filmen: I'll take him to the bank, the blood bank (Mason Storm da han finner ut hvem som har "rotet i posene hans").

Trailer: http://www.youtube.com/watch?v=vwb8S2NTnD0

Funfact: Filmen ble i sin tid forbudt vist på norske kinoer av statens filmkontroll

Karakteren 10 av 10 fists of steel!





Undisputed 3: Redemption

Fredags kveld ble brukt til å se denne filmen med Scott Adkins i hovedrollen som legendariske Yuri Boyka (også kjent fra Expendables 2). Jeg synes Undisputed 2 var bra, men denne var bare helt sinnsyk. Boyka, skadet i kneet etter å avslutningskampen fra forrige film, sitter fortsatt i fengsel og skrubber golvene. Han har latt håret gro og skjegget gro, men er fortsatt kompromissløs og uvillig til å ta imot hjelp eller almisser fra noen, samtidig som han trener opp kneet. Ryktet går om en kampsportsturnering i et fengsel i Georgia, hvor fengslenes mestere får kjempe for sin frihet. Boyka klipper håret og kaster en bøtte vaskevann på fengslets mester, før han grisebanker han og dermed får kjempe for sin frihet.

Filmen herfra er en orgie i kampsport, trening i kategorien Rocky og en Scott Adkins i storform som den knallharde Yuri Boyka, som også kan sies å være en mann av noen få velvalgte ord.

PS 1: Anbefaler å se Undisputed 2 før man ser denne.
PS 2: Dette er antagelig ikke filmen du ser sammen med dama, ihvertfall ikke på første date.

Quotes:
"I dont want your fucking money"
"You fucking american"
"You need to shut up!!"

Trailer: http://www.youtube.com/watch?v=5tTduaZZI-s