Reistadløpet

Har hørt mye bra om Reistadløpet. Nord norges største tur renn har det vært snakk om. En voldsom løype og ett yrende folkeliv langs løypa.
I ett orgasmisk vær kunne vi nesten ikke vente med å gå igang med de 30km mellom Setermoen og Bardufoss. Ca 6 km motbakke var det første som møtte oss. En følelse av at hele rennet var en motbakke når man gikk i den endeløse bakken. En kamp mann mot mann bare får å komme seg over toppen.

Fronten av feltet seig sakte men sikkert ifra oppover med Snorri som spydspiss. Det ble fort avstand mellom alle. Ingen stor fordel å ligge i dragsuget oppover bakken i lett fiskebein.
Ett stykke opp i den enorme bakken hørte æ Skippern spørre en fyr som sto i løypa å heiet.
Skippern: "Er det langt igjen til toppen?"
Fyr: "Dokker er ca halveis"
Skippern: "ÅHHÅÅHÅÅÅÅÅ! SERRIØST!"
Skippern fikk uttrykkt sin missnøye om at bakken var så lang.

For min del gikk det ok oppover. Ett slit var det, men når toppen var nådd var det bare å gire om og angripe videre. Motivasjon og litt ekstra krefter kom frem når Martin Mikkelsen tydelig var preget av åpningsfarten og den ekstreme påkjenningen.
Martin ble hentet inn og parkert i neste bakke. Så var det bare å krige videre oppover lista.
Så en skikkelse i horisonten. Ingen hvem som helst. Selveste Aleksander Os. Avstanden var litt for stor,  kun 20 sek skilte oss imål. Ble belønnet med en hederlig 6 plass. Godt fornøyd med det.

Resultatet ble:
Nr 1: Snorri
Nr 2: Anteksi Nygaard
Nr 3: Roffa
Nr 4: Spartanske Sven
Nr 5: Helten Os
Nr 6: E.Mikkelsen
Nr 7: M.Mikkelsen
Nr 8: Skippern

I krigen relativt tidlig i bakken.
Pål på sia.
Han ble levnet ikke lenge etter.
Herlig revansje fra Kvaløya skimaraton.












Hvorfor gikk det bra denne gangen?
Usikkerheten bak oppturen er mange. Flere forellige form tegn på fredagen som kunne analyseres.
Langtur til Skarvassbu er typisk "komme i form tur". Det ble gjennomført med lette bein oppover Kroken lia. Konge vær og godt føre! Kropp og natur var i samspill og harmoni.
Men så var det fredags game. Lenge siden æ har spillt så dårlig som da. Noen helt elendige runder og ingen seier i Black Ops 2. Formsvikt? Ofte er det ett sikkert tegn på god form for dem som spiller godt.
Eller var det adrenalinet som kom for fullt når æ holdt på å kappe tommeln av mens æ skjærte brød. En god rift i tommeln endte det med. Er det sjølskading som er oppskriften på å få killer innstinkt?
Uvissheten tar æ med videre i oppbyggingen til neste sesong.