Gjesteinnlegg. Bloggens eksistensielle alibi.

Høsten 2010 startet Erlend Skippervik Sætre og hans orkester opp tiårets mest omtalte antirosablogg. Kongen av adjektivfortalte skildringer har skapt historie ved å blande sine to lidenskaper sammen til en ny og grensesprengende bloggsjanger - Skimetal!
 

Juha Mieto.

Gaahl fra bandet Gorgoroth.

                                                                                            
Etter å ha smisket med Skippern og lobbyert i hans omgangskrets i flere måneder, fikk jeg omsider et offisielt klarsignal til å skrive et aldri så lite gjesteinnlegg på Tromsøs beste (og eneste) skimetalblogg. Som ivrig leser er det mildt sagt et privilegium å få lov til å bidra med skråblikk fra andre siden av Kvaløysundet og samtidig få muligheten til å sparke opp, ned, til øst og vest og i ballene på hvem jeg vil! I denne omgang blir det fortrinnsvis raljering og filosofiske tanker rundt selve livet og dets mange sider.

Personlig har jeg alltid likt å skrive, selv om det fortrinnsvis har dreid seg om påtvingte sakprosatekster i løpet av min hittil 15 år lange skolegang, for ikke å glemme de utallige sidene med detaljerte referater i treningsdagbøkene mine. Etter at jeg ved uteksaminering fra VGS opplevde en enorm selvtillitsboost i form av høyeste karakter i bokmålseksamen, har det sakte men sikkert vokst frem en liten fortellerspire i meg. Om dette innlegget kan være springbrettet til en eventuell journalist- eller forfatterkarriere, får være opp til leserne å avgjøre.

Nå lurer dere kanskje på hvem jeg er. Utspekulert som jeg er, har jeg både pirret og kilt på lesernes punger og ytre kjønnslepper, uten å introdusere meg selv.

Navnet er Christian Tvedt Bugge. Født og oppvokst i Tromsø og bor fremdeles i byens svar på Beverly Hills. Jeg er en friluftsentusiastisk langrennsløper som tygger maten bedre enn de fleste, og som påfallende nok reflekterer og grubler mer enn et normalt menneske gjør. Etter noen skisesonger med de dypeste daler og et par fine småknauser, har jeg til høsten bestemt meg for å gå i fotsporene til en rekke andre i TMB-legender, og starter på studiet bestående av delordene "med", "i" og "sin" - Medisin. En stor takk til staten for innføringen av kvoteringssystemet btw!

C.T.Buggiz!

Som de fleste vet, går livet opp og ned. Med en miserabel skisesong friskt i minne, i tillegg til å ha blitt kastet på dør av vårflørten min, av typen modellkropp og drømmedame, har tankene kvernet og behovet for å finne ut av livets mening vært stort. Spørsmål som "hva gjør jeg her?" og "hvor går veien videre?" har preget mitt emosjonelle, dype sinn. Etter lang tids søken, på en plass hvor drømmer møter virkelighet fant jeg svaret; svaret var livstroen min, og den ble min redning.

Som liten ble jeg døpt opp etter ingen ringere enn Jesus Kristus selv. Ved fylte 16 år ble jeg konfirmert og var i grunnen svært tilfreds med det. Helt fra jeg var liten har jeg bedt til Gud. Søndagsskolebønnene sitter på rams, og Evangeliet har blitt lest flere ganger før julaftens festmåltid. Men likevel er det ikke Kristendommen som har lyst sterkest. Jeg er riktignok fremdeles medlem av Den norske kirke, men fra å være en stupid, godtroende smågutt, hvor eneste bekymring var om jeg klarte å samle samtlige pokemonkort eller sykle uten hender i mer enn 2 sekunder, har jeg med tiden begynt å tenke, begynt å forstå; det ikke er mer mellom himmel og jord enn det øyet ser.

Med det som utgangspunkt ble løsningen på mine problemer et slags kompromiss mellom flere visdomsord og setninger av typer YOLO, Hakuna Matata, Carpe Diem. Formelen er i grunn ganske enkel: Ha tro på deg selv, utfordre deg selv og gjør ting som gjør deg glad. Dette har for min del resultert i mange sjelsettende opplevelser siden den offisielle treningsstarten 1. mai. Kort sagt vil jeg nå ha mulighet til å gjøre og bli hva enn jeg ønsker i livet, det være seg president i USA, diktator i Kirgisistan, vokalist i Foo Fighters, stammehøvding i Amazonas eller leder i den lokale speidergruppa i Kattfjorden.
 

Diktator?

Som de fleste sikkert har fått med seg har vi nettopp opplevd en historisk maimåned. Solgudene har jobbet overtid og bidratt til flust med minnerike opplevelser og flere kvadratkilometer med sprukken, rød hud, spredt jevnt ut over fylket. Undertegnende har fått utfolde seg relativt fritt i Tromsøs vakre natur, og særlig Kvaløya har blitt benyttet flittig. Her kommer noen utdrag fra hverdagen:

Etter et par fine toppturer tidligere i måneden, ble 17. mai dagen når jeg og høydeskrekken min skulle få utfordre oss maksimalt. Lite ante jeg når en av mine hodeløse kompiser inviterte meg med på topptur på yttersida av Kvaløya, opp den nordvendte fjellsiden opp til Storstolpan på godt og vel 1000 moh. Turen gikk i for seg veldig bra, med strålende vær og til tider nydelig føre, men selv ikke de utallige lekre S-svingene på nedveien kan dekke over det faktum at jeg mer eller mindre hadde hjertet godt oppi drøvelen den lille timen vi befant oss oppe på det mildt sagt minimale platået. Vel nede igjen var jeg riktignok i ekstase, og fløyt på en bølge av dopamin- og adrenalinrus resten av uka. Turen anbefales på det sterkeste!

Fenomenal utsikt på Storstolpan.

Krabbende, på tur mot toppen.

Samlingen på Gildetun som Mikkelsen så fint fortalte om, var helmaks. Seks dager med fine folk, fint vær, men dessverre for fint brød, noe som forøvrig resulterte i en umiskjennelig gnagende sultfølelse fra morgen til kveld. Dette skulle også vise seg å bli første gang jeg fikk dele rom med Espen Mikkelsen, teknikeren fra Vadsø. Stemningen på rommet var uten sidestykke og på kveldstid ble jeg blant annet tatt med inn i Eddie Meduzas steinharde tekster. Sangtitler som ”Jag har en stor kuk” forteller at det er svært lite som legges i mellom når den nå avdøde musikeren får stemmebåndene til å vibrere hemningsløst gjennom høyttalerne. Ellers ble treningsoppholdet gjennomført med pinlig nøyaktighet på hver økt bortsett fra på testløpet ”Reisafjellet Opp”, hvor fornuften ble lagt igjen på frokostfatet slik at den selvpålagte piningen kunne finne sted opp den 5,2 km lange løypa. En kjapp titt på klokka viste en gjennomsnittspuls på 96 %. Noe som kan oppleves som en litt småekkel intensitet å ligge på i 17-18 minuter.

Gutta slapper av i 20 grader +.

Forholdene lå til rette for timesanking på Kvænangsfjellet.

Til slutt vil jeg dele litt fra en godt over middels fin hyttetur som fant sted en drøy times kjøring fra Tromsø. Turen gikk til Rebbenesøya, og destinasjonen var yttersiden av øya. Her åpenbarte det veldige storhavet seg for oss. Et magisk syn hvor selv ikke det skarpeste ørneblikket eller den sterkeste stjernekikkert kunne se over til nærmeste kystlinje. Da gjorde kveitefiske i midnattssol og blikkstille hav godt for selv en småkvalm landkrabbe. Timene på havet gikk radig unna, men ingenting beit på. Fisketuren fra i fjor stod ennå sterkt i minne: et av mine stolteste øyeblikk, når fru Kveite ble dratt opp av havdypet og veid inn til rett over 70 kg. Dessverre hadde både jeg og kapteinen opparbeidet oss for dårlig haill til denne turen, og vi tøffet omsider tomhendte tilbake til hytta med sola i ryggen.

Storfangsten fra i fjor. 2000 kr rikere!

På vei tilbake, tom for fisk, men rik på minner.

Kort oppsummert leverte mai måned fenomenale opplevelser fra en relativt høy IKEA-hylle. Juni har noe å leve opp til!

Helt til slutt et spørsmål til leserne: Hvem tror du på? Jeg tror på meg selv.


Følg meg på Instagram: CTBUGGIZ


XOXO, buggiz!