Her er en film fra turen.
http://www.youtube.com/watch?v=V7atY9dqksA
Fabelaktig tur i tykk tåke først, å så knall sol. Skulsfjord viste seg fra sin beste side. Flere barbariske turer blir det fremover.
 |
| Skippern viser hva han føler med kroppen. |
torsdag 27. juni 2013
NordTinden skulsfjord
Etter helgas asfalt løp var det på tide å komme seg i fjellet igjen. Mandags morgen dro æ og Skippern på tur. Destinasjon Skulsfjord. Nytt fjell i nye omgivelser var målet med dagen.
Her er en film fra turen.
http://www.youtube.com/watch?v=V7atY9dqksA
Fabelaktig tur i tykk tåke først, å så knall sol. Skulsfjord viste seg fra sin beste side. Flere barbariske turer blir det fremover.
Her er en film fra turen.
http://www.youtube.com/watch?v=V7atY9dqksA
Fabelaktig tur i tykk tåke først, å så knall sol. Skulsfjord viste seg fra sin beste side. Flere barbariske turer blir det fremover.
tirsdag 25. juni 2013
Midnight Sun Maraton
Lørdag 22.juli var datoen for løpefesten Midnight Sun Maraton, eller MSM som det kalles. Midnattssolen glimret med sitt fravær, men det gjorde ikke løperne og regnet. Jeg har beinhinnebetennelse så gikk dessverre glipp av MSM, men uansett bedre enn å ha hjernehinnebetennelse tenker jeg. Jeg stilte derfor som amatørfotograf og heiagjeng på mila, i tillegg til å være drikkelanger for Jørgen Wickstrøm på halvmaraton. Det hadde bygd seg opp til en skikkelig duell på mila blant de lokale heltene, deriblant Ulriksen, BT Nygaard, Skippern, Martin Mikkelsen, Espen Mikkelsen, Hermo osv. Showet ble likevel sjålet av en Afrikaner fra Vadsø som leverte knalltiden 31.23, foran to ungutter som begge løp på rundt 33 minutter. 4.plassen ble hentet av BT som leverte ett rått løp med sitt kenyaner-steg, og løp inn på 33.13.
nr 2 og 3, uvisst hvilken rekkefølge...
BT, Ulle og Sven
Skippern er sliten
BT, Sven og Ulle 2 km før mål
Innspurten til BT, Sven og Ulle, samt 2. og 3.plass
Slitne folk på vei mot mål
Wickstrøm har strategisk plassert seg ved teten i damefeltet for å få mest mulig kameratid
Wickstrøm leverte sitt livs halvmaraton (muligens hans første halvmaraton, men likevel) med tiden 1.21.30, etter å ha løpt etter ett skjema til 1.23 første halvdel. Han la seg taktisk til i dameteten for å kunne få mest mulig publisitet, før han satte inn støtet halvveis og begynte å dundre forbi slitne kropper som slet seg bortover asfalten på flyplassveien. Mens andre hadde desperasjon og lengsel etter død i blikket hadde Wickstrøm kun heder og ære i sikte. Siste mila gikk visstnok på 36.30, noe som var personlig rekord på mila. Ikke verst å perse på mila på siste del av halvmaraton! På den siste kilometeren holdt han på å bli stoppet av en 6-7 damer med skjørt og pumps, men han sprang bare rett mot de og kommanderte de ut av veien, til stor jubel. Ikke engang en gjeng ville damer kunne stoppe han på vei inn mot mål!
Espen´s opplevelse:
Ettersom min arbeidgiver JM Hansen har som tradisjon å stille lag på Msm-mila va æ ikke vanskelig å be. Motet var på topp med store forhåpninger om å fullføre mila. I godt regnvær sto vi klar på start sammen med ca 1000 andre gale dyr. Når startskuddet ble fyrt av startet galskapen som en flokk med gnu over en elv. Folk kjempet seg frem med horn og klov.
Utover løpet kom det en smerte i bryste som lyn fra klar himmel, fikk akkutt krokrygg og betong legga. Måtte legge om målet om en god tid underveis. Det endte med at målet ble redusert til å slå 4.plassen i dameklassen fra Ulfstindmila. Så når 2.plassen i dameklassen kom i rygg på siste km var det bare å gire om. Med en kanon spurt kunne æ heve arman over hode etter å ha slått bragden fra Ulfstindmila.
Som lag kom det en opptur. En kanon sterk 2.plass. Snittet av de fem beste tidene var det som la grunnlaget. Hadde æ ikke kuka det hele til med å få intens sting hadde kanskje vi klart 1.plassen. Nytt år til neste år. Nye muligheter!
Skippern forteller:
I år har undertegnede stilt dårligere forberedt til adidas-mila enn vanlig. Årets treningsfokus har hittil vært på trivsels/sint-pumping i styrkerommet og rulleskiøkter i stedet for løping. Spennende opplegg, men det stoppet ikke meg fra å delta på årets MSM-folkefest med krigsansikt og brikke på skoen.
I stedet for oppvarming måtte jeg gjøre dagens gode gjerning, nemlig hjelpe en eldre herremann fra Bardu med å finne tråden som hadde forsvunnet i tightslinningen. Det var en desperat situasjon siden han ikke hadde særlig lyst til å løpe mila med buksa på knærne og lemmet fritt. Før jeg ante det gikk startskuddet, og sirkuset var offisielt i gang. Etter 20 meter oppdaget jeg at skolissen var åpen. Jeg tenkte umiddelbart på Snorri Einarssons bragd fra 2011 da han opplevde samme skjebne på den samme distansen. Mer enn dette rakk jeg ikke å tenke før jeg plutselig var i mål igjen. Resultatet ble en 12. plass på tiden 34.45. Dette er ikke så mye å skryte av på gamlehjemmet når den tid kommer. Da kan jeg heller skryte av pog-samlingen min eller hvor mange pølse i brød jeg kan spise. Til tross for dette var det årsbeste og jeg får si meg fornøyd.
Subjektiv følelse var halvveis ræva +, egentlig helt ok. Det ble en god hardøkt med et fantastisk folkeliv langs løypetraseen. Til og med damemagnet og skiskyterbarbar Alexander Os ble observert brølende i telegrafbukta. Vatz leverte hardcore coaching og oppmuntring fra sykkelsetet. Bautaen fra Drevja blør for redaksjonen både med nummer på brystet og i funksjonær-rollen.
Wickstrøm leverte sitt livs halvmaraton (muligens hans første halvmaraton, men likevel) med tiden 1.21.30, etter å ha løpt etter ett skjema til 1.23 første halvdel. Han la seg taktisk til i dameteten for å kunne få mest mulig publisitet, før han satte inn støtet halvveis og begynte å dundre forbi slitne kropper som slet seg bortover asfalten på flyplassveien. Mens andre hadde desperasjon og lengsel etter død i blikket hadde Wickstrøm kun heder og ære i sikte. Siste mila gikk visstnok på 36.30, noe som var personlig rekord på mila. Ikke verst å perse på mila på siste del av halvmaraton! På den siste kilometeren holdt han på å bli stoppet av en 6-7 damer med skjørt og pumps, men han sprang bare rett mot de og kommanderte de ut av veien, til stor jubel. Ikke engang en gjeng ville damer kunne stoppe han på vei inn mot mål!
Espen´s opplevelse:
Ettersom min arbeidgiver JM Hansen har som tradisjon å stille lag på Msm-mila va æ ikke vanskelig å be. Motet var på topp med store forhåpninger om å fullføre mila. I godt regnvær sto vi klar på start sammen med ca 1000 andre gale dyr. Når startskuddet ble fyrt av startet galskapen som en flokk med gnu over en elv. Folk kjempet seg frem med horn og klov.
Som lag kom det en opptur. En kanon sterk 2.plass. Snittet av de fem beste tidene var det som la grunnlaget. Hadde æ ikke kuka det hele til med å få intens sting hadde kanskje vi klart 1.plassen. Nytt år til neste år. Nye muligheter!
 |
| Gasellen Espen Mikkelsen. |
Skippern forteller:
I år har undertegnede stilt dårligere forberedt til adidas-mila enn vanlig. Årets treningsfokus har hittil vært på trivsels/sint-pumping i styrkerommet og rulleskiøkter i stedet for løping. Spennende opplegg, men det stoppet ikke meg fra å delta på årets MSM-folkefest med krigsansikt og brikke på skoen.
I stedet for oppvarming måtte jeg gjøre dagens gode gjerning, nemlig hjelpe en eldre herremann fra Bardu med å finne tråden som hadde forsvunnet i tightslinningen. Det var en desperat situasjon siden han ikke hadde særlig lyst til å løpe mila med buksa på knærne og lemmet fritt. Før jeg ante det gikk startskuddet, og sirkuset var offisielt i gang. Etter 20 meter oppdaget jeg at skolissen var åpen. Jeg tenkte umiddelbart på Snorri Einarssons bragd fra 2011 da han opplevde samme skjebne på den samme distansen. Mer enn dette rakk jeg ikke å tenke før jeg plutselig var i mål igjen. Resultatet ble en 12. plass på tiden 34.45. Dette er ikke så mye å skryte av på gamlehjemmet når den tid kommer. Da kan jeg heller skryte av pog-samlingen min eller hvor mange pølse i brød jeg kan spise. Til tross for dette var det årsbeste og jeg får si meg fornøyd.
Subjektiv følelse var halvveis ræva +, egentlig helt ok. Det ble en god hardøkt med et fantastisk folkeliv langs løypetraseen. Til og med damemagnet og skiskyterbarbar Alexander Os ble observert brølende i telegrafbukta. Vatz leverte hardcore coaching og oppmuntring fra sykkelsetet. Bautaen fra Drevja blør for redaksjonen både med nummer på brystet og i funksjonær-rollen.
 |
| Mila er ballhard. Det er Mr. T også! |
mandag 17. juni 2013
Malangen, et treningsparadis!
Som tidligere skrevet åpna samlingen med testløp i tromsdalen. Deretter gikk turn under sjøen til Malangen. En halvøy med uendelige muligheter for trening. Samlingsplan var spikret med store muligheter for å kjenne litt på melkesyre og støle muskler.
Ettersom vi skulle bo på Folkehøyskole 69 var standaren satt.
Her kommer noen bilder fra samlingen.
Skippern forteller:
Barmarkssamling i Malangen har nok en gang overbevist med godt vær og frodig natur. Det er ikke ofte så mange gale kjøtere er samlet på Mortenhals for å trekke sverd og duellere. Den groteske enden av intensitetsskalaen ble utforsket grundig samtidig som iskalde og likegyldige blikk ble utvekslet blant mannskapet.
Jobben ble gjort og den evighungrige treningsdagboka fikk verdifull input.
Bjørn Thomas fikk løpe i myr og elv mens han ropte: "Koffor e æ så gaal?!", Farstad fikk fortalt hittil ukjente historier fra utelivet i Tyrkia og undertegnede fikk karatesparket ned litt råtten skog og hørt på Gorgoroth etter økt.
Onsdagen ble sparket i gang med en vulgært hard staketur langs Malangens uendelige riksvei-sletter. Krampeaktig innsats og hedensk tempo gjorde sitt til at kroppen gikk i nødmodus allerede på samlingsøkt nr 3. Andreøkta var som tidligere nevnt bryting. Coach Skogstad sin gale arbeidskollega, "Mikke", viste gledelig frem hvordan man skal bli ufin ved hjelp av enkle grep. Som en slags kuriositet på slutten av økta ble jeg brukt som eksempel da alle de skitne triksene skulle vises frem. Etter et kne i kjeven, et bjørnegrep langs ribbene og fingerleddene i overstrekk måtte jeg se meg nødt til å "tappe out" ganske hyppig til stor entusiasme blant publikum.
Torsdagen ble brukt til både rulleski-intervall og fjelltur. Carlos Ballesmattos var nok en gang på toppen av et nordnorsk fjell og fikk signert seg inn i turboka. Nedturen ble såklart unnagjort så snart som overhodet mulig slik at vi kunne rekke litt bonus-slyngetrening.
Fredagens fysiske utagering bestod av en solid langtur. 6t med diverse bevegelsesformer kun avbrutt av korte chips- og cola-pauser. Bragden ble såklart feiret med elvebad og kake til kvelds. Som en merkverdighet kan det nevnes at Bjørn Thomas påstod at han hadde vakre ben og at han kunne gjort karriere som boxer-modell. Han badet naturligvis naken for anledningen.
Lørdagens meny bydde på kroppsmishandlende elghufs i ulendt terreng. Krigsansiktene flokket seg opp langs fjellsiden i slangeformasjon som en slags naturstridig motsatt rennende elv. Anteksi Nygaard mente at han lå på 70 prosent av maks med et lidende ansiktsuttrykk og melkesyre sprutende ut av alle kroppsåpninger. Det skal nevnes at det var flere enn han som sleit med sement-ben denne dagen. Ulriksen derimot virket sprek. Etter å ha sparket skistaven i fillebiter på oppvarmingen ble det løping opp bakkene, noe han mestret godt. Ryktene svirrer rundt Martin Mikkelsen som visstnok skal ha satt hodet under armen de siste dragene og vunnet økta.
Etter intervallen ble de fleste komatøs. Undertegnede gikk i dvale til 30 min før neste økt og måtte spise chips i liggende stilling i et kvarter før livsgnisten igjen sparket i gang maskineriet.
Søndagen ble tilbrakt i myr og sump-terrenget mellom de episke fjellene på Malangshalvøya. Dype spor ble satt i myra. Dette hindret likevel ikke smilene i å sitte løst blant de herjede og nedbrutte krigerne. Ulriksen som de siste månedene har pådratt seg et penetrerende ballerinasteg fikk utfordret seg mer enn f.eks Pikkelsen med sitt fjellstøe skostørrelse 52- steg. Jostein som også skjemte seg bort med løpetur denne dagen fikk svettet godt og jobbet med sine indre demoner. God mental og fysisk trening til neste helgs halvmaraton.
Heldigvis var Conan med på tur. Det var lett å finne inspirasjon fra hans steinharde tilværelse som opportunistisk barbar.
Samling i Malangen var nok en gang great success!
 |
| Troppen før økt |
Ettersom vi skulle bo på Folkehøyskole 69 var standaren satt.
Barbariske langturer og syrefestival som overskrift på intervall hadde samlingen alt av innhold som vi bare kunne drømme om.
Og ikke minst en utradisjonell bryteøkt der smidighet og balanse skulle få en ny betydning. De fleste vet at skiløpere ikke er kjent for å være blant de mest smidige, heller en gjeng tømmerstokker som løper rundt i skog og fjell. Men vi tok utfordringen på strak arm. Etter noen spektakulere hopp og kråkestup som ikke lignet ræva fikk vi prøve oss på brytekamp. Tøffe tak ble det.
 |
| Det klassiske rævgrepet |
Her kommer noen bilder fra samlingen.
 |
| Marit drar toget inn etter 6timer |
 |
| BT |
 |
| På vei opp på Skolten |
 |
| På toppen. |
Skippern forteller:
Barmarkssamling i Malangen har nok en gang overbevist med godt vær og frodig natur. Det er ikke ofte så mange gale kjøtere er samlet på Mortenhals for å trekke sverd og duellere. Den groteske enden av intensitetsskalaen ble utforsket grundig samtidig som iskalde og likegyldige blikk ble utvekslet blant mannskapet.
Jobben ble gjort og den evighungrige treningsdagboka fikk verdifull input.
Bjørn Thomas fikk løpe i myr og elv mens han ropte: "Koffor e æ så gaal?!", Farstad fikk fortalt hittil ukjente historier fra utelivet i Tyrkia og undertegnede fikk karatesparket ned litt råtten skog og hørt på Gorgoroth etter økt.
Onsdagen ble sparket i gang med en vulgært hard staketur langs Malangens uendelige riksvei-sletter. Krampeaktig innsats og hedensk tempo gjorde sitt til at kroppen gikk i nødmodus allerede på samlingsøkt nr 3. Andreøkta var som tidligere nevnt bryting. Coach Skogstad sin gale arbeidskollega, "Mikke", viste gledelig frem hvordan man skal bli ufin ved hjelp av enkle grep. Som en slags kuriositet på slutten av økta ble jeg brukt som eksempel da alle de skitne triksene skulle vises frem. Etter et kne i kjeven, et bjørnegrep langs ribbene og fingerleddene i overstrekk måtte jeg se meg nødt til å "tappe out" ganske hyppig til stor entusiasme blant publikum.
Torsdagen ble brukt til både rulleski-intervall og fjelltur. Carlos Ballesmattos var nok en gang på toppen av et nordnorsk fjell og fikk signert seg inn i turboka. Nedturen ble såklart unnagjort så snart som overhodet mulig slik at vi kunne rekke litt bonus-slyngetrening.
Fredagens fysiske utagering bestod av en solid langtur. 6t med diverse bevegelsesformer kun avbrutt av korte chips- og cola-pauser. Bragden ble såklart feiret med elvebad og kake til kvelds. Som en merkverdighet kan det nevnes at Bjørn Thomas påstod at han hadde vakre ben og at han kunne gjort karriere som boxer-modell. Han badet naturligvis naken for anledningen.
 |
| Team Nord Norge |
Lørdagens meny bydde på kroppsmishandlende elghufs i ulendt terreng. Krigsansiktene flokket seg opp langs fjellsiden i slangeformasjon som en slags naturstridig motsatt rennende elv. Anteksi Nygaard mente at han lå på 70 prosent av maks med et lidende ansiktsuttrykk og melkesyre sprutende ut av alle kroppsåpninger. Det skal nevnes at det var flere enn han som sleit med sement-ben denne dagen. Ulriksen derimot virket sprek. Etter å ha sparket skistaven i fillebiter på oppvarmingen ble det løping opp bakkene, noe han mestret godt. Ryktene svirrer rundt Martin Mikkelsen som visstnok skal ha satt hodet under armen de siste dragene og vunnet økta.
Etter intervallen ble de fleste komatøs. Undertegnede gikk i dvale til 30 min før neste økt og måtte spise chips i liggende stilling i et kvarter før livsgnisten igjen sparket i gang maskineriet.
Søndagen ble tilbrakt i myr og sump-terrenget mellom de episke fjellene på Malangshalvøya. Dype spor ble satt i myra. Dette hindret likevel ikke smilene i å sitte løst blant de herjede og nedbrutte krigerne. Ulriksen som de siste månedene har pådratt seg et penetrerende ballerinasteg fikk utfordret seg mer enn f.eks Pikkelsen med sitt fjellstøe skostørrelse 52- steg. Jostein som også skjemte seg bort med løpetur denne dagen fikk svettet godt og jobbet med sine indre demoner. God mental og fysisk trening til neste helgs halvmaraton.
 |
| Conan blir kalt apetryne. Dette faller dårlig i smak og "Derlok" får så hatten passer. |
Heldigvis var Conan med på tur. Det var lett å finne inspirasjon fra hans steinharde tilværelse som opportunistisk barbar.
 |
| Conan blir omtalt som en vendhyansk okse og må holdes tilbake av 4 mann og lenker av stål. |
Samling i Malangen var nok en gang great success!
Nybegynnertabbe
De siste ukene har jeg vært i en usedvanlig god løpeform, og til og med fått navnet mitt nevnt i Nordlys for en idrettsprestasjon. Ordet flytsone har ikke vært langt unna så forventningene til Midnight Sun Maraton (halvmaraton for min del) har vært gode. Men det er som de sier, det er når det går lett det ofte går galt.
Beina kjentes lette etter Eidemila, så 2 dager senere dro jeg på med en 19 km langtur løping på asfalt og grus for å virkelig kjøre inn beina til halvmaraton, som resulterte i usedvanlig tunge bein, men ikke noe mer trodde jeg.
Men på tirsdagstrening kjente jeg plutselig at det stakk på innsiden av skinnebeinet og at det var ømt å ta på. Jeg skjønte fort hva det var, nemlig en klassisk beinhinnebetennelse. Her hadde jeg gått på en god gammeldags rookie-mistake, eller som Troppsjefen min i militæret ville sagt: "Urutt Vatshaug!!!".
Uansett blir det nå ett par uker uten løping, ihvertfall på asfalt, og dermed ingen MSM for min del.
Smertenivået er relativt lavt, litt mer enn ett myggstikk, men veldig langt unna pisking, så det er til å leve med foreløpig. Satser på at dette går over snart, så jeg får løpt igjen, siden det er en sinnsyk lettvint og effektiv treningsform når man har dårlig tid. Foreløpig blir det bare rulleski og alternativ trening.
Forslag til alternativ trening:
Denne mannen kjører sitt eget løp!
Ett godt knippe kvalitetsøkter for den som ønsker å variere treningen
Prancercise- det nye store innen trening? Neppe fare for overbelastning ihvertfall
Da er det bare å finne inspirasjon folkens!
Beina kjentes lette etter Eidemila, så 2 dager senere dro jeg på med en 19 km langtur løping på asfalt og grus for å virkelig kjøre inn beina til halvmaraton, som resulterte i usedvanlig tunge bein, men ikke noe mer trodde jeg.
Men på tirsdagstrening kjente jeg plutselig at det stakk på innsiden av skinnebeinet og at det var ømt å ta på. Jeg skjønte fort hva det var, nemlig en klassisk beinhinnebetennelse. Her hadde jeg gått på en god gammeldags rookie-mistake, eller som Troppsjefen min i militæret ville sagt: "Urutt Vatshaug!!!".
Uansett blir det nå ett par uker uten løping, ihvertfall på asfalt, og dermed ingen MSM for min del.
Smertenivået er relativt lavt, litt mer enn ett myggstikk, men veldig langt unna pisking, så det er til å leve med foreløpig. Satser på at dette går over snart, så jeg får løpt igjen, siden det er en sinnsyk lettvint og effektiv treningsform når man har dårlig tid. Foreløpig blir det bare rulleski og alternativ trening.
Forslag til alternativ trening:
Da er det bare å finne inspirasjon folkens!
tirsdag 11. juni 2013
Testløp Tromsdalen
Ny ballhard uke står får tur når Team Nord Norge møtes igjen for å måle krefter. Det hele ble åpna med testløp i barbariske omgivelser, den legendariske Tromsdalen!
I flere tidsepoker har det vært levert konge økter opp gjennom fjellsiden i den spektakulere dalen. Her har flere menn levna blod og svette oppover lia for å gro hår på kassa og for å få lår og leggparti som Rocky Balboa.
Resultater:
1. Rolf Einar Jensen 21.41,2min
2. Andreas Nygaard 22.51,5min +1.10,3min
3. Erlend Skippervik Sætre 22.54,2min +1.13,0min
4. Espen Mikkelsen 23.23,7min +1.42,5min
5. Bjørn Vidar Suhr 23.30,6min +1.49,4min
6. Rune Strømholt 23.43,2min +2.02.0min
Resultater:
1. Rolf Einar Jensen 21.41,2min
2. Andreas Nygaard 22.51,5min +1.10,3min
3. Erlend Skippervik Sætre 22.54,2min +1.13,0min
4. Espen Mikkelsen 23.23,7min +1.42,5min
5. Bjørn Vidar Suhr 23.30,6min +1.49,4min
6. Rune Strømholt 23.43,2min +2.02.0min
 |
| Rocky Balboa |
Eidemila
Vatz beretter:
Lørdag 8.juni gikk ett av høydepunktene i Tromsø`s løpesirkus av stabelen- nemlig Eidemila! Værgudene skjemte oss bort med en herlig temperatur, selv om dagen startet med regn. Dette skapte utfordringer for påkledningen, og mange hadde nok kledd seg for godt. Et fyldig felt stilte til start, og forventningen om stor fart fra start hang over som en mørk sky. Meget ugunstige vindforhold gjorde derimot sitt til at de første 5 km gikk avgårde i ett meget behagelig tempo, før man ved vending fikk medvind. Skippern valgte (som han nevner selv) sjokkerende nok å ikke sjokkåpne, men heller legge seg rolig i feltet. At dette var ett uvanlig syn ble godt illustrert av Runar Hermo`s spørsmål: "ka det e som skjer med Skippern???"
Teten glapp ved 6,5 km, da jeg lå i feil rygg da rykket gikk. Mannen som av bookingselskapene var tippet som vinner, Ronny Jakobsen, hadde ikke rett rygg å ligge i idag, og luka ble for hard å tette.
Team Nord-Norge og skimiljøet forøvrig stilte med stort støtteapparat for å motivere langrennsløpere i feltet, noe jeg også dro god nytte av, selv om det tok litt tid før folk så at jeg lå såpass langt fremme, det er tross alt ikke så dagligdags. Både Bjelle og Silje Theodorsen overså meg på de siste 3 km, mens Bugge og Tarjei holdt trykket oppe ved å rope infernalsk fra følgesykkel. Jeg lå her i tett kamp om 3.plassen, kun 10 sekunder bak tet, og prøvde meg på ett rykk de siste 300 meter. Jeg fikk god luke og tok raskt innpå skippern og følte meg noen få øyeblikk som en blanding av Kenenisa Bekele og Hjortefot, som prøvde å snike seg ubemerket forbi Skippern. Dessverre holdt rykket 50 meter for kort, og pusten ble litt for tung, så Skippern ble i siste liten oppmerksom på at jeg nærmet meg og spurtet fra, som en gnu som hopper unna en sulten løve. Fasit ble en 3.plass med tida 35.09, dessverre rett bak målet om å komme under 35 blank, men forholdene la ikke helt til rette for en topptid. Dessverre slått av Skippern, som har tatt 2 poeng på en uke og dermed leder 2-1 i redaksjonscupen. Mikkelsen (som valgte å ikke stille i Eidemila) har foreløpig 0 poeng, men frykter at han vil ta mye poeng utover høsten og til vinteren.
Dagens vinner var kun 17 år gammel og drev med både løping og kappgang, så spørsmålet er om man skal begynne med kappgang for å få fart på steget, Skippern klagde ihvertfall på skiløpersteget til Nordlys, så noe må gjøres.
Etter målgang leverte Eidemila som den alltid gjør, med gratis sportsdrikke og mydland pølser. Skippern kastet sjokkerende nok pølsa til skogs, etter å ha stirret på den i 5 minutter uten å kunne ta en eneste bit.
Dagens sitater:
"ka det e som skjer med Skippern?!?!?" Runar Hermo
"Du tape masse tid på den sveisen din Skippern" Thomas Rønbeck (ikke ordrett gjengitt).
Skippern beretter:
10 km med Eidemil er på mange måter en masochistisk og tvangsaktig affære. Man får mye lidelse, men også mye glede ut av de minuttene man investerer i konkurransen. Det voldsomme feltet av konkurrenter fremprovoserte en massesuggesjon med påfølgende ukritisk galskap i form av kroppslig avstraffelse.
Med årets Ulfstindmil friskt i minne lot jeg meg ikke lure denne gangen. Jeg skulle være en slu kobra og ikke dra en meter. Dette mestret jeg forbausende bra helt til de siste 3 km gjenstod, da brygget det opp til en ubehagelig duell med den 70 kg lettere (?) unggutten fra BUL Tromsø med gasellesteg og rød trøye. Undertegnede fikk subjektiv klumpfot de siste kilometerne og klarte ikke å gire om i de slake nedoverbakkene, og dermed var det gjort. MEN, akkurat i det jeg innser at slaget om 500 kr gavekort på eide-bygg er tapt, ser jeg meg tilbake - som et rifleskudd kommer Vatz susende hakk i hæl. Som en gal demon har han doblet farten de siste 400 meterne og spist seg markant inn på teten! Jeg måtte mobilisere alt det remmer og tøy holdt for å hindre hurtigtoget fra Drevja å ta poeng i redaksjonscupen. Som en våt beinløs manet kollapset jeg i målområdet og ventilerte lungene i horisontal posisjon.
Balle å miste gullet, men forløsende å redde sølvet.
Det er med stor ære og stolthet at undertegnede denne gang representerte TMB - Trening Med Bag. Dette var et viktig taktisk trekk for å skape blest og forundring om institusjonen som har fostret så mange ballharde atleter på så kort tid.
Lørdag 8.juni gikk ett av høydepunktene i Tromsø`s løpesirkus av stabelen- nemlig Eidemila! Værgudene skjemte oss bort med en herlig temperatur, selv om dagen startet med regn. Dette skapte utfordringer for påkledningen, og mange hadde nok kledd seg for godt. Et fyldig felt stilte til start, og forventningen om stor fart fra start hang over som en mørk sky. Meget ugunstige vindforhold gjorde derimot sitt til at de første 5 km gikk avgårde i ett meget behagelig tempo, før man ved vending fikk medvind. Skippern valgte (som han nevner selv) sjokkerende nok å ikke sjokkåpne, men heller legge seg rolig i feltet. At dette var ett uvanlig syn ble godt illustrert av Runar Hermo`s spørsmål: "ka det e som skjer med Skippern???"
Teten glapp ved 6,5 km, da jeg lå i feil rygg da rykket gikk. Mannen som av bookingselskapene var tippet som vinner, Ronny Jakobsen, hadde ikke rett rygg å ligge i idag, og luka ble for hard å tette.
Team Nord-Norge og skimiljøet forøvrig stilte med stort støtteapparat for å motivere langrennsløpere i feltet, noe jeg også dro god nytte av, selv om det tok litt tid før folk så at jeg lå såpass langt fremme, det er tross alt ikke så dagligdags. Både Bjelle og Silje Theodorsen overså meg på de siste 3 km, mens Bugge og Tarjei holdt trykket oppe ved å rope infernalsk fra følgesykkel. Jeg lå her i tett kamp om 3.plassen, kun 10 sekunder bak tet, og prøvde meg på ett rykk de siste 300 meter. Jeg fikk god luke og tok raskt innpå skippern og følte meg noen få øyeblikk som en blanding av Kenenisa Bekele og Hjortefot, som prøvde å snike seg ubemerket forbi Skippern. Dessverre holdt rykket 50 meter for kort, og pusten ble litt for tung, så Skippern ble i siste liten oppmerksom på at jeg nærmet meg og spurtet fra, som en gnu som hopper unna en sulten løve. Fasit ble en 3.plass med tida 35.09, dessverre rett bak målet om å komme under 35 blank, men forholdene la ikke helt til rette for en topptid. Dessverre slått av Skippern, som har tatt 2 poeng på en uke og dermed leder 2-1 i redaksjonscupen. Mikkelsen (som valgte å ikke stille i Eidemila) har foreløpig 0 poeng, men frykter at han vil ta mye poeng utover høsten og til vinteren.
Dagens vinner var kun 17 år gammel og drev med både løping og kappgang, så spørsmålet er om man skal begynne med kappgang for å få fart på steget, Skippern klagde ihvertfall på skiløpersteget til Nordlys, så noe må gjøres.
Etter målgang leverte Eidemila som den alltid gjør, med gratis sportsdrikke og mydland pølser. Skippern kastet sjokkerende nok pølsa til skogs, etter å ha stirret på den i 5 minutter uten å kunne ta en eneste bit.
Dagens sitater:
"ka det e som skjer med Skippern?!?!?" Runar Hermo
"Du tape masse tid på den sveisen din Skippern" Thomas Rønbeck (ikke ordrett gjengitt).
 |
| Skippern oppdager i siste liten at han nesten er tatt igjen og legger inn en spurt http://www.itromso.no/bilder/article7715357.ece |
10 km med Eidemil er på mange måter en masochistisk og tvangsaktig affære. Man får mye lidelse, men også mye glede ut av de minuttene man investerer i konkurransen. Det voldsomme feltet av konkurrenter fremprovoserte en massesuggesjon med påfølgende ukritisk galskap i form av kroppslig avstraffelse.
Med årets Ulfstindmil friskt i minne lot jeg meg ikke lure denne gangen. Jeg skulle være en slu kobra og ikke dra en meter. Dette mestret jeg forbausende bra helt til de siste 3 km gjenstod, da brygget det opp til en ubehagelig duell med den 70 kg lettere (?) unggutten fra BUL Tromsø med gasellesteg og rød trøye. Undertegnede fikk subjektiv klumpfot de siste kilometerne og klarte ikke å gire om i de slake nedoverbakkene, og dermed var det gjort. MEN, akkurat i det jeg innser at slaget om 500 kr gavekort på eide-bygg er tapt, ser jeg meg tilbake - som et rifleskudd kommer Vatz susende hakk i hæl. Som en gal demon har han doblet farten de siste 400 meterne og spist seg markant inn på teten! Jeg måtte mobilisere alt det remmer og tøy holdt for å hindre hurtigtoget fra Drevja å ta poeng i redaksjonscupen. Som en våt beinløs manet kollapset jeg i målområdet og ventilerte lungene i horisontal posisjon.
Balle å miste gullet, men forløsende å redde sølvet.
Det er med stor ære og stolthet at undertegnede denne gang representerte TMB - Trening Med Bag. Dette var et viktig taktisk trekk for å skape blest og forundring om institusjonen som har fostret så mange ballharde atleter på så kort tid.
 |
| Eidemila 2013 umiddelbart etter start. |
 |
| Ikke langt bak tet i form av en 17 år gammel løper/kappganger http://www.nordlys.no/bilder/article6699186.ece |
mandag 10. juni 2013
Finnmarks perle
Vadsø! Undertegnedes hjemplass i mange år. En fantastisk plass å mane frem det urgamle i deg. Endeløse sletter og enorme vidder. Mann mot natur!
Når de små 800km og ca 10tima i bil var unnagjort etter jobb onsdag før helga sto det nye jogge sko å ventet.
De skulle bli satt på prøve allerede første dag. En ivrig Wickstørm og undertegnede var klar får å sette kurs.
Sol fra blå himmel, og det mildt sagt åpne viddelandskapet var det som ventet.
Bare noen minutters gange opp fra vadsø åpner det seg enorme muligheter. Bare å sette kurs å løp i vei.
 |
| Mann over alle menn! |
 |
| Nye Inov8 RocLite243 |
Når de små 800km og ca 10tima i bil var unnagjort etter jobb onsdag før helga sto det nye jogge sko å ventet.
De skulle bli satt på prøve allerede første dag. En ivrig Wickstørm og undertegnede var klar får å sette kurs.
Sol fra blå himmel, og det mildt sagt åpne viddelandskapet var det som ventet.
 |
| Endeløse muligheter |
 |
| Fredags bad |
 |
| Wickstørm lå mest under vann |
 |
| Lixi måtte også hoppe uti smeltevannet |
 |
| Nattfjelldalen |
 |
| Turan som tæll |
søndag 9. juni 2013
Verdens største lekegrind
Det er lett å være skiløper når man kan boltre seg som en løshund i en av verdens mest innbydende lekegrinder, nemlig Tromsø-områdets monumentale og barbariske fjellandskap! Denne ukas søndagstur ble dedikert til en av nærområdets perler, Fløya- Bønntuva- Tromsdalen.
Den intense formiddagssola skinte hardt om kapp med en mystisk tåke som omfavnet det nakne landskapet. Dette resulterte naturligvis i baris og godt humør.
Frem til Fløya er det folkerikt og frodig med MILFs og lignende, men videre mot Bønntuva er man mutters alene. Det er sykt, for det er her det virkelig begynner å bli utsøkt å ferdes. Følelsen av å løpe på snø med sola i fleisen og lukkete øyne er majestetisk og befriende. I dag var 3t 20 min groteskt lett!
Med meg på turen hadde jeg Taake, nok et norsk svartmetallband fra Bergen. Disse gutta er knallharde liksminkete metalheads og seiler for det meste sin egen sjø når det gjelder musikalsk stil og særpreg.
Taake er viden kjent for sine ekstreme kontroverser. Til tross for dette er det heldigvis musikken de er best kjent for. Den er sinnsykt bra! Dette er lyden av vill norsk natur, fossefall, høye vakre fjell og dype mørke skoger... Øreterapi!
Den intense formiddagssola skinte hardt om kapp med en mystisk tåke som omfavnet det nakne landskapet. Dette resulterte naturligvis i baris og godt humør.
Frem til Fløya er det folkerikt og frodig med MILFs og lignende, men videre mot Bønntuva er man mutters alene. Det er sykt, for det er her det virkelig begynner å bli utsøkt å ferdes. Følelsen av å løpe på snø med sola i fleisen og lukkete øyne er majestetisk og befriende. I dag var 3t 20 min groteskt lett!
Med meg på turen hadde jeg Taake, nok et norsk svartmetallband fra Bergen. Disse gutta er knallharde liksminkete metalheads og seiler for det meste sin egen sjø når det gjelder musikalsk stil og særpreg.
Taake er viden kjent for sine ekstreme kontroverser. Til tross for dette er det heldigvis musikken de er best kjent for. Den er sinnsykt bra! Dette er lyden av vill norsk natur, fossefall, høye vakre fjell og dype mørke skoger... Øreterapi!
fredag 7. juni 2013
Ny funksjon på bloggen!
Fra og med i dag blir det lettere å få med seg siste skrik på skimetal.blogspot.no.
Vi har nemlig opprettet en "Få en Email når bloggen oppdateres" funksjon. Den finner du på på høyre side under meningsmålingen. Ikke nøl med å registrere deg, det er dumt å gå glipp av hodeløse historier fra bloggredaksjonens virkelighet samt film/musikk- anmeldelser. True events, based on stories!
Jeg siterer Pervokris fra det norske humorbladet Pyton og sier: Cum join the party!
Vi har nemlig opprettet en "Få en Email når bloggen oppdateres" funksjon. Den finner du på på høyre side under meningsmålingen. Ikke nøl med å registrere deg, det er dumt å gå glipp av hodeløse historier fra bloggredaksjonens virkelighet samt film/musikk- anmeldelser. True events, based on stories!
Jeg siterer Pervokris fra det norske humorbladet Pyton og sier: Cum join the party!
Lader opp til Eidemila
Dagen før dagen er undertegnede nærmest patologisk sliten og uopplagt. Etter 39 minutt rulleski på formiddagen og en utmattende handletur til Rema som andre økt, sitter jeg her og henger med nebbet. Alt er ræva.
Når kroppen sier nei, er det bare en ting å gjøre, man må lage seg en så sterk kopp med kaffe at den nesten sparker ut tenna dine! Det er det eneste som kan piske i gang sentralnervesystemet når man havner i en progressiv og eskalerende apatisk tilstand...
Etter en solid 50/50 blanding med pulverkaffe er kroppen nok en gang oppegående. Halleluja!
I skrivende stund er hjernen enda ganske nummen, men i det minste funksjonell nok til å sette pris på kvalitetsmetal og evne lett planlegging i umiddelbar fremtid.
Tradisjon tro blir det bad og burger. Men først, litt auditiv nytelse i form av Immortal og deres episke og balsamerende album: At the heart of winter.
Immortal er for de uvitende et vaskeekte norsk svartmetallband fra Bergen. De har vært travelt opptatt med på å sette gullstandarden innen sjangeren helt siden tidlig 90 tallet. Latest and greatest er deres aldeles sweetolainen album: All shall fall (2009). Dette ble de samme år nominert til spellemannsprisen for, men valgte å ignorere/takke nei.
Anbefaler alle lesere å undersøke Immortal nærmere. Det er skandaløst som nordmann å ikke ha tilstrekkelig kunnskap om vår største musikalske eksportvare, nemlig black metal! Følg med videre:)
Hør albumet her:
http://www.youtube.com/watch?v=VeOlPQqJR-o
Når kroppen sier nei, er det bare en ting å gjøre, man må lage seg en så sterk kopp med kaffe at den nesten sparker ut tenna dine! Det er det eneste som kan piske i gang sentralnervesystemet når man havner i en progressiv og eskalerende apatisk tilstand...
Etter en solid 50/50 blanding med pulverkaffe er kroppen nok en gang oppegående. Halleluja!
I skrivende stund er hjernen enda ganske nummen, men i det minste funksjonell nok til å sette pris på kvalitetsmetal og evne lett planlegging i umiddelbar fremtid.
Tradisjon tro blir det bad og burger. Men først, litt auditiv nytelse i form av Immortal og deres episke og balsamerende album: At the heart of winter.
Immortal er for de uvitende et vaskeekte norsk svartmetallband fra Bergen. De har vært travelt opptatt med på å sette gullstandarden innen sjangeren helt siden tidlig 90 tallet. Latest and greatest er deres aldeles sweetolainen album: All shall fall (2009). Dette ble de samme år nominert til spellemannsprisen for, men valgte å ignorere/takke nei.
Hør albumet her:
http://www.youtube.com/watch?v=VeOlPQqJR-o
mandag 3. juni 2013
Gjesteinnlegg. Bloggens eksistensielle alibi.
Høsten 2010 startet Erlend Skippervik Sætre og hans orkester opp tiårets mest omtalte antirosablogg. Kongen av adjektivfortalte skildringer har skapt historie ved å blande sine to lidenskaper sammen til en ny og grensesprengende bloggsjanger - Skimetal!
Etter å ha smisket med Skippern og lobbyert i hans omgangskrets i flere måneder, fikk jeg omsider et offisielt klarsignal til å skrive et aldri så lite gjesteinnlegg på Tromsøs beste (og eneste) skimetalblogg. Som ivrig leser er det mildt sagt et privilegium å få lov til å bidra med skråblikk fra andre siden av Kvaløysundet og samtidig få muligheten til å sparke opp, ned, til øst og vest og i ballene på hvem jeg vil! I denne omgang blir det fortrinnsvis raljering og filosofiske tanker rundt selve livet og dets mange sider.
Personlig har jeg alltid likt å skrive, selv om det fortrinnsvis har dreid seg om påtvingte sakprosatekster i løpet av min hittil 15 år lange skolegang, for ikke å glemme de utallige sidene med detaljerte referater i treningsdagbøkene mine. Etter at jeg ved uteksaminering fra VGS opplevde en enorm selvtillitsboost i form av høyeste karakter i bokmålseksamen, har det sakte men sikkert vokst frem en liten fortellerspire i meg. Om dette innlegget kan være springbrettet til en eventuell journalist- eller forfatterkarriere, får være opp til leserne å avgjøre.
Nå lurer dere kanskje på hvem jeg er. Utspekulert som jeg er, har jeg både pirret og kilt på lesernes punger og ytre kjønnslepper, uten å introdusere meg selv.
Navnet er Christian Tvedt Bugge. Født og oppvokst i Tromsø og bor fremdeles i byens svar på Beverly Hills. Jeg er en friluftsentusiastisk langrennsløper som tygger maten bedre enn de fleste, og som påfallende nok reflekterer og grubler mer enn et normalt menneske gjør. Etter noen skisesonger med de dypeste daler og et par fine småknauser, har jeg til høsten bestemt meg for å gå i fotsporene til en rekke andre i TMB-legender, og starter på studiet bestående av delordene "med", "i" og "sin" - Medisin. En stor takk til staten for innføringen av kvoteringssystemet btw!
Som de fleste vet, går livet opp og ned. Med en miserabel skisesong friskt i minne, i tillegg til å ha blitt kastet på dør av vårflørten min, av typen modellkropp og drømmedame, har tankene kvernet og behovet for å finne ut av livets mening vært stort. Spørsmål som "hva gjør jeg her?" og "hvor går veien videre?" har preget mitt emosjonelle, dype sinn. Etter lang tids søken, på en plass hvor drømmer møter virkelighet fant jeg svaret; svaret var livstroen min, og den ble min redning.
Som liten ble jeg døpt opp etter ingen ringere enn Jesus Kristus selv. Ved fylte 16 år ble jeg konfirmert og var i grunnen svært tilfreds med det. Helt fra jeg var liten har jeg bedt til Gud. Søndagsskolebønnene sitter på rams, og Evangeliet har blitt lest flere ganger før julaftens festmåltid. Men likevel er det ikke Kristendommen som har lyst sterkest. Jeg er riktignok fremdeles medlem av Den norske kirke, men fra å være en stupid, godtroende smågutt, hvor eneste bekymring var om jeg klarte å samle samtlige pokemonkort eller sykle uten hender i mer enn 2 sekunder, har jeg med tiden begynt å tenke, begynt å forstå; det ikke er mer mellom himmel og jord enn det øyet ser.
Med det som utgangspunkt ble løsningen på mine problemer et slags kompromiss mellom flere visdomsord og setninger av typer YOLO, Hakuna Matata, Carpe Diem. Formelen er i grunn ganske enkel: Ha tro på deg selv, utfordre deg selv og gjør ting som gjør deg glad. Dette har for min del resultert i mange sjelsettende opplevelser siden den offisielle treningsstarten 1. mai. Kort sagt vil jeg nå ha mulighet til å gjøre og bli hva enn jeg ønsker i livet, det være seg president i USA, diktator i Kirgisistan, vokalist i Foo Fighters, stammehøvding i Amazonas eller leder i den lokale speidergruppa i Kattfjorden.
Som de fleste sikkert har fått med seg har vi nettopp
opplevd en historisk maimåned. Solgudene har jobbet overtid og bidratt
til flust med minnerike opplevelser og flere kvadratkilometer med sprukken,
rød hud, spredt jevnt ut over fylket. Undertegnende har fått utfolde
seg relativt fritt i Tromsøs vakre natur, og særlig Kvaløya har blitt
benyttet flittig. Her kommer noen utdrag fra hverdagen:
Etter et par fine toppturer tidligere i måneden, ble 17. mai dagen når jeg og høydeskrekken min skulle få utfordre oss maksimalt. Lite ante jeg når en av mine hodeløse kompiser inviterte meg med på topptur på yttersida av Kvaløya, opp den nordvendte fjellsiden opp til Storstolpan på godt og vel 1000 moh. Turen gikk i for seg veldig bra, med strålende vær og til tider nydelig føre, men selv ikke de utallige lekre S-svingene på nedveien kan dekke over det faktum at jeg mer eller mindre hadde hjertet godt oppi drøvelen den lille timen vi befant oss oppe på det mildt sagt minimale platået. Vel nede igjen var jeg riktignok i ekstase, og fløyt på en bølge av dopamin- og adrenalinrus resten av uka. Turen anbefales på det sterkeste!
Samlingen på Gildetun som Mikkelsen så fint fortalte om, var helmaks. Seks dager med fine folk, fint vær, men dessverre for fint brød, noe som forøvrig resulterte i en umiskjennelig gnagende sultfølelse fra morgen til kveld. Dette skulle også vise seg å bli første gang jeg fikk dele rom med Espen Mikkelsen, teknikeren fra Vadsø. Stemningen på rommet var uten sidestykke og på kveldstid ble jeg blant annet tatt med inn i Eddie Meduzas steinharde tekster. Sangtitler som ”Jag har en stor kuk” forteller at det er svært lite som legges i mellom når den nå avdøde musikeren får stemmebåndene til å vibrere hemningsløst gjennom høyttalerne. Ellers ble treningsoppholdet gjennomført med pinlig nøyaktighet på hver økt bortsett fra på testløpet ”Reisafjellet Opp”, hvor fornuften ble lagt igjen på frokostfatet slik at den selvpålagte piningen kunne finne sted opp den 5,2 km lange løypa. En kjapp titt på klokka viste en gjennomsnittspuls på 96 %. Noe som kan oppleves som en litt småekkel intensitet å ligge på i 17-18 minuter.
Til slutt vil jeg dele litt fra en godt over middels fin hyttetur som fant sted en drøy times kjøring fra Tromsø. Turen gikk til Rebbenesøya, og destinasjonen var yttersiden av øya. Her åpenbarte det veldige storhavet seg for oss. Et magisk syn hvor selv ikke det skarpeste ørneblikket eller den sterkeste stjernekikkert kunne se over til nærmeste kystlinje. Da gjorde kveitefiske i midnattssol og blikkstille hav godt for selv en småkvalm landkrabbe. Timene på havet gikk radig unna, men ingenting beit på. Fisketuren fra i fjor stod ennå sterkt i minne: et av mine stolteste øyeblikk, når fru Kveite ble dratt opp av havdypet og veid inn til rett over 70 kg. Dessverre hadde både jeg og kapteinen opparbeidet oss for dårlig haill til denne turen, og vi tøffet omsider tomhendte tilbake til hytta med sola i ryggen.
Kort oppsummert leverte mai måned fenomenale opplevelser fra en relativt høy IKEA-hylle. Juni har noe å leve opp til!
Helt til slutt et spørsmål til leserne: Hvem tror du på? Jeg tror på meg selv.
Følg meg på Instagram: CTBUGGIZ
XOXO, buggiz!
 |
| Juha Mieto. |
 |
| Gaahl fra bandet Gorgoroth. |
Etter å ha smisket med Skippern og lobbyert i hans omgangskrets i flere måneder, fikk jeg omsider et offisielt klarsignal til å skrive et aldri så lite gjesteinnlegg på Tromsøs beste (og eneste) skimetalblogg. Som ivrig leser er det mildt sagt et privilegium å få lov til å bidra med skråblikk fra andre siden av Kvaløysundet og samtidig få muligheten til å sparke opp, ned, til øst og vest og i ballene på hvem jeg vil! I denne omgang blir det fortrinnsvis raljering og filosofiske tanker rundt selve livet og dets mange sider.
Personlig har jeg alltid likt å skrive, selv om det fortrinnsvis har dreid seg om påtvingte sakprosatekster i løpet av min hittil 15 år lange skolegang, for ikke å glemme de utallige sidene med detaljerte referater i treningsdagbøkene mine. Etter at jeg ved uteksaminering fra VGS opplevde en enorm selvtillitsboost i form av høyeste karakter i bokmålseksamen, har det sakte men sikkert vokst frem en liten fortellerspire i meg. Om dette innlegget kan være springbrettet til en eventuell journalist- eller forfatterkarriere, får være opp til leserne å avgjøre.
Nå lurer dere kanskje på hvem jeg er. Utspekulert som jeg er, har jeg både pirret og kilt på lesernes punger og ytre kjønnslepper, uten å introdusere meg selv.
Navnet er Christian Tvedt Bugge. Født og oppvokst i Tromsø og bor fremdeles i byens svar på Beverly Hills. Jeg er en friluftsentusiastisk langrennsløper som tygger maten bedre enn de fleste, og som påfallende nok reflekterer og grubler mer enn et normalt menneske gjør. Etter noen skisesonger med de dypeste daler og et par fine småknauser, har jeg til høsten bestemt meg for å gå i fotsporene til en rekke andre i TMB-legender, og starter på studiet bestående av delordene "med", "i" og "sin" - Medisin. En stor takk til staten for innføringen av kvoteringssystemet btw!
 |
| C.T.Buggiz! |
Som de fleste vet, går livet opp og ned. Med en miserabel skisesong friskt i minne, i tillegg til å ha blitt kastet på dør av vårflørten min, av typen modellkropp og drømmedame, har tankene kvernet og behovet for å finne ut av livets mening vært stort. Spørsmål som "hva gjør jeg her?" og "hvor går veien videre?" har preget mitt emosjonelle, dype sinn. Etter lang tids søken, på en plass hvor drømmer møter virkelighet fant jeg svaret; svaret var livstroen min, og den ble min redning.
Som liten ble jeg døpt opp etter ingen ringere enn Jesus Kristus selv. Ved fylte 16 år ble jeg konfirmert og var i grunnen svært tilfreds med det. Helt fra jeg var liten har jeg bedt til Gud. Søndagsskolebønnene sitter på rams, og Evangeliet har blitt lest flere ganger før julaftens festmåltid. Men likevel er det ikke Kristendommen som har lyst sterkest. Jeg er riktignok fremdeles medlem av Den norske kirke, men fra å være en stupid, godtroende smågutt, hvor eneste bekymring var om jeg klarte å samle samtlige pokemonkort eller sykle uten hender i mer enn 2 sekunder, har jeg med tiden begynt å tenke, begynt å forstå; det ikke er mer mellom himmel og jord enn det øyet ser.
Med det som utgangspunkt ble løsningen på mine problemer et slags kompromiss mellom flere visdomsord og setninger av typer YOLO, Hakuna Matata, Carpe Diem. Formelen er i grunn ganske enkel: Ha tro på deg selv, utfordre deg selv og gjør ting som gjør deg glad. Dette har for min del resultert i mange sjelsettende opplevelser siden den offisielle treningsstarten 1. mai. Kort sagt vil jeg nå ha mulighet til å gjøre og bli hva enn jeg ønsker i livet, det være seg president i USA, diktator i Kirgisistan, vokalist i Foo Fighters, stammehøvding i Amazonas eller leder i den lokale speidergruppa i Kattfjorden.
 |
| Diktator? |
Etter et par fine toppturer tidligere i måneden, ble 17. mai dagen når jeg og høydeskrekken min skulle få utfordre oss maksimalt. Lite ante jeg når en av mine hodeløse kompiser inviterte meg med på topptur på yttersida av Kvaløya, opp den nordvendte fjellsiden opp til Storstolpan på godt og vel 1000 moh. Turen gikk i for seg veldig bra, med strålende vær og til tider nydelig føre, men selv ikke de utallige lekre S-svingene på nedveien kan dekke over det faktum at jeg mer eller mindre hadde hjertet godt oppi drøvelen den lille timen vi befant oss oppe på det mildt sagt minimale platået. Vel nede igjen var jeg riktignok i ekstase, og fløyt på en bølge av dopamin- og adrenalinrus resten av uka. Turen anbefales på det sterkeste!
 |
| Fenomenal utsikt på Storstolpan. |
 |
| Krabbende, på tur mot toppen. |
Samlingen på Gildetun som Mikkelsen så fint fortalte om, var helmaks. Seks dager med fine folk, fint vær, men dessverre for fint brød, noe som forøvrig resulterte i en umiskjennelig gnagende sultfølelse fra morgen til kveld. Dette skulle også vise seg å bli første gang jeg fikk dele rom med Espen Mikkelsen, teknikeren fra Vadsø. Stemningen på rommet var uten sidestykke og på kveldstid ble jeg blant annet tatt med inn i Eddie Meduzas steinharde tekster. Sangtitler som ”Jag har en stor kuk” forteller at det er svært lite som legges i mellom når den nå avdøde musikeren får stemmebåndene til å vibrere hemningsløst gjennom høyttalerne. Ellers ble treningsoppholdet gjennomført med pinlig nøyaktighet på hver økt bortsett fra på testløpet ”Reisafjellet Opp”, hvor fornuften ble lagt igjen på frokostfatet slik at den selvpålagte piningen kunne finne sted opp den 5,2 km lange løypa. En kjapp titt på klokka viste en gjennomsnittspuls på 96 %. Noe som kan oppleves som en litt småekkel intensitet å ligge på i 17-18 minuter.
 |
| Gutta slapper av i 20 grader +. |
 |
| Forholdene lå til rette for timesanking på Kvænangsfjellet. |
Til slutt vil jeg dele litt fra en godt over middels fin hyttetur som fant sted en drøy times kjøring fra Tromsø. Turen gikk til Rebbenesøya, og destinasjonen var yttersiden av øya. Her åpenbarte det veldige storhavet seg for oss. Et magisk syn hvor selv ikke det skarpeste ørneblikket eller den sterkeste stjernekikkert kunne se over til nærmeste kystlinje. Da gjorde kveitefiske i midnattssol og blikkstille hav godt for selv en småkvalm landkrabbe. Timene på havet gikk radig unna, men ingenting beit på. Fisketuren fra i fjor stod ennå sterkt i minne: et av mine stolteste øyeblikk, når fru Kveite ble dratt opp av havdypet og veid inn til rett over 70 kg. Dessverre hadde både jeg og kapteinen opparbeidet oss for dårlig haill til denne turen, og vi tøffet omsider tomhendte tilbake til hytta med sola i ryggen.
 |
| Storfangsten fra i fjor. 2000 kr rikere! |
 |
| På vei tilbake, tom for fisk, men rik på minner. |
Kort oppsummert leverte mai måned fenomenale opplevelser fra en relativt høy IKEA-hylle. Juni har noe å leve opp til!
Helt til slutt et spørsmål til leserne: Hvem tror du på? Jeg tror på meg selv.
Følg meg på Instagram: CTBUGGIZ
XOXO, buggiz!
Abonner på:
Innlegg (Atom)