Gjesteinnlegg Juni
Kjære lesere. Den veltrente ungkaren fra Kvaløysletta-Sør er tilbake med et noe forsinket juni-innlegg, proppfull av ironiske skråblikk og grensesprengende opplevelser fra sin komplekse hverdag i den fantastiske Tromsø-regionen. Enjoy!
.jpg)
Til å begynne med kan det nevnes at - til tross for at tromsøværinger, etter min mening, generelt sett er alt for dårlige på å gi komplimenter, mottok jeg overraskende mange positive tilbakemeldinger etter forrige måneds bloggdebut. Følgelig fristet det veldig å gjenta bedriften, noe skimetal-redaksjonen gikk med på denne gangen også. En viss annerkjennelse smaker alltid godt, og jeg håper at alt fra ansiktstatoverte undergrunnspunkere til naive tenåringsjenter, vil sette pris på noen minutter med lettbeint leseunderholdning, framstilt av nøyaktig 1709 nøye utvalgte gloser!
Å si at juni måned åpnet med et brak, vil være alt annet enn en overdrivelse. Men selv om skisesongen for lengst var over og de siste snørestene smeltet bort like fort som en likegyldig softis i Sahara, bar været på ingen måte preg av braking. Den østlige brisen fra mai fortsatte langt inn i den nye måneden, og silkemyke svovelpust blåste inn mot Tromsøs mange sund og fjorder. Kjente strender som Telegrafbukta og Grøtfjorden vrimlet av gyllenbrune strandløver, gråhvite UiT-studenter, tykke Burgerman-ansatte og ikke minst silikonmagre rosabloggbitcher. Rekesmørbrødene kunne med andre ord flyte fritt i kantina til solkremgiganten Piz Buin. Men til tross for svette gradestokker og uutholdelige tropenetter, tok jeg på ingen måte av. Som garvet Tromsøværing vet jeg så alt for godt at ingen juni-måned går med mer enn 5-6 dager i solpluss. Derfor var det med stoisk ro jeg tok i mot de harde regndråpene som høljet ned etter at de tilmålte solstrålene og varmegradene var delt ut. Ellers ble juni måned for en gangs skyld en såkalt slum måned. I og med at jeg fremdeles bor hjemme, kunne jeg også i år nyte godt av det moderne samfunns største privilegium: nemlig å velge bort sommerjobben. Dette resulterte i et stort overskudd både fysisk og mentalt, og har bidratt til god treningsform og banebrytende og gjennomgripende reflektering over egen eksistens.
.jpg)
Mange dager har blitt tilbragt i solveggen. Som innehaver av gatas høyeste og største veranda, unngår jeg stort sett alt av plagsomme innsekter, samtidig som jeg slipper eventuelle innsyn når jeg daglig smører inn min knapt tildekte over- og underkropp med Hawaiian Tropics egen Coconut Tanning-oil. I den behagelige solsengen har bekymringer og mas blitt fortrengt og lagt til side. Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg planlegger jeg å starte på UiTs medisinstudier til høsten, noe som innebærer relativt radikale forandringer i livet mitt. Etter å ha vært tilnærmet profesjonell skiløper hele mitt voksne liv, med skole og jobb som bagatelliserende sideprosjekter, føler jeg nå at det er på tide å ta grep. Men å forandre over et over 10 år gammelt, ensporet langrennsmodus, er ikke gjort i en håndvending. Derfor har store ressurser blitt bevilget til arbeidet med å gjennomføre en relativt omfattende reprogrammering av prioriteringsrekken min. Kort og godt går dette ut på å få langrennshjernen min til å forstå at det fra og med i høst blir Universitetet i Tromsø som får størst rådighet over mitt drøye 70 kilos legeme.
Jeg mener at det er viktig å sette seg mål i livet. Gjerne et langsiktig og ganske utfordrende hovedmål, med noen oppnåelige delmål på veien. På tross av at ingen kan hevde å vite hva meningen med livet egentlig er, drister jeg meg likevel til å si at et liv uten mål er et liv uten mening. Derfor har jeg etter flere år i mer eller mindre dvalemodus, satt meg relativt hårete mål for studie- og langrennsåret 2013/2014. Med nystrøket skjorte, svartpolerte boots og kvessede blyanter/rulleskipigger, stålsetter jeg meg mot studiestarten 13. august, vel vitende om at Debutuka burde nytes i fulle åndedrag for å få en mest mulig glidende overgang mellom slaraffenlivet og det nye 8-til-8-livet. Farvel til slappe tv-kvelder foran idiotboksen. Velkommen til diktatorregimet bestående av koffein, trøtte tryner og detaljerte tankekart så langt øyet kan se. Som innehaver av en alminnelig stor munn, er det med en smått urolig mine jeg åpner kjeften min for å bite over noe som i grunn fortoner seg som en middels stor vannmelon. Heldigvis har jeg fått med meg mine 2 gode medhjelpere på veien, nemlig Riktig Rutinesen, Kynisk Prioriteringsen.
Bekymringsfrie sommerdager som profesjonell skiløper kan vanskelig sammenlignes med noe annet. Når kroppen spiller på lag og man suser langs nylagt asfalt eller klyver opp bratte fjellstier, er det lett å bli glad i livet. Hvis man i tillegg legger til rette for å stue sammen 20-30 slike mennesker på en såkalt ”treningssamling”, er det store sjanser for euforiske tilstander. Denne gangen ble vi samlet i Kristian Skogstads rike, Malangen, hvor vi sjekket inn på den lokale folkehøyskolen, som bortsett fra overopphetede soverom og en håndfull pågående mygg leverte over alle forventninger. Samtlige økter ble gjennomført med intenst fokus, og spenstige kropper fikk boltre seg fritt i hittil ukjente områder. Selv om asfalten på vestre Malangshalvøy etter sigene ikke har vært asfaltert siden krigens dager, veier heldigvis den storslåtte naturen noe opp for dette. Høydepunktet på samlinga ble den ekstreme kombiøkten bestående av over 6 timer effektiv trening, som ble kronet med en deilig (naken)-dukkert i den lokale fiskeelva. Her ble tilfeldige forbipasserende vitne til en skjønn forening mellom regnbueørreter, gyteklare storlakser, og 10-12 store og små gladlakser.
Gutta boys strålende fornøyd etter å ha kjempet seg til toppen av Brokskarstinden!
Også denne måneden ble jeg invitert med på kveitefiske. Turen gikk som vanlig ut til Rebbenesøya, hvor menig Grønli stilte velvillig med kost og losji. Selv om de harmoniske dagene i solveggen hadde bidratt til en umiskjennelig ro i sjelen min, ga det meg helt klart noe ekstra å komme meg ut på havet. Bort fra hverdagens mas og jag, og ikke minst bort fra mobildekningen. For en byvant landkrabbe kan det å være uten mobiltelefondekning på havet, være en stor nok utfordring i seg selv! Men for å drepe all spenning først som sist; det ble ingen fisk denne gangen heller. Bortsett fra et par smånapp, var det like lite å hente som når opptatte luremuser teaser på dansegulvet på Gründer en sein lørdags kveld. I stedet måtte vi nøye oss med å se ”Dronninga av Dypet” på DVD. Det kan forresten nevnes at undertegnende slett ikke var skuffet når han tøffet tomhendt hjem igjen. I og med at ferskt haill ikke var framskaffet til turen, var selvsagt forventningene deretter..
I siste tredjedel av måneden, nærmere bestemt den 22. juni var det duket for årets nest største folkefest i 9000-byen, nemlig Midnight sun Marathon. Her innkasseres svindyre startkontingenter på rekke og rad for at løpsfantastene skal få trykt på seg startnummer, samtidig som spretne kvinnekropper i åletrange 2XU-tightser får vist frem de vårkåte kroppene sine etter en lang og ensom vinter på treningsstudioet. På start stod et rekordstort felt med en god blanding av topptrente idrettsutøvere og ivrige mosjonister, samt tusenvis fra den store og dvaske løpebølgen som har skyldt innover byen det siste året. På grunn av en lei kneskade ble jeg også i år satt på sidelinjen. Men selv om jeg hadde et balstyrig ønske om å delta, ble kvelden som MSM-tilskuer slettes ingen nedtur. Myldret av kjente ansikter, både på og utenfor traseen, gjorde faktisk tilskuertilværelsen til en sann fornøyelse. Denne gangen fokuserte jeg først og fremst på den mest populære distansen av dem alle, 10 kilometeren, også kalt Adidas-Mila. Jeg stilte meg opp ca. 800 meter før mål og ble i godt og vel 30 minutter, vitne til både intens kniving, akutt surstoffmangel og forvrengte ansiktsgrimaser. Med unntak av vinneren, en vadsøbosatt eritreer (eller var det motsatt?), virket det som om de aller fleste hadde nok med å dra føttene sine opp fra den våte asfalten, som for anledningen hadde tilegnet seg elektromagnetiske egenskaper. Kveldens nedtur var selvsagt nyheten om at skimetals´ evigunge Martin ”Vats” Vatshaug måtte hive inn håndkleet på grunn av et par trøblete beinhinner. Etter den forrykende prestasjonen under Eidemila et par uker i forveien ble det ikke først og fremst spekulert i om Vats kunne gå frem og vinne Halvmaratondistansen, men heller om hvor mange minutter han kunne dunke den eldgamle løyperekorden med. Løpets høydepunkt ble for min del spenningen som bygget seg opp den drøye halvtimen etter at jeg så Erlend Skippervik Sætre, aka Skippern, haste av gårde med sine hydrauliske gasellesteg i front av feltet ut fra start, til han kom vaggende tilbake mot mål, et par minutter etter teten, med blytunge elefantsteg som selv ikke en ihjeltrent skøyteløper hadde misunnet. En tapper applaus til den hodeløse hønsa som bestandig går ned med sin voksdanderte hanekam til topps!
Fjorårets løpekomet, Erlend Skippervik Sætre kom flygende ut fra start, men fikk kraftige problemer med både tyngdekraft og seig asfalt mot slutten av Adidas-Mila!
Siste helga i juni var det nok en gang klart for et av sommerens store høydepunkter, nemlig rulleskikonkurransen Tour de Målselv. En gang i året møtes skiskyttere og langrennsløpere til dyst for å måle krefter gjennom tre beinharde etapper; bestående av henholdsvis en prolog i rulleskiløypa på Bardufosstun, en fellesstart i terrenget ved Nedre Målselv, og til slutt en jaktstart, med målgang på toppen av Målselv Fjellandsby. Midt i Troms´ langrennsmekka utkjempes harde bataljer om sekunder og tideler, med melkesyrenivåer høyere enn Mount Everest i en tung luft bestående av minst 85 % mygg og knott. Sportslig sett gikk det svært bra for oss uten børse. For første gang i historien ble det to langrennsløpere på toppen av pallen, og øverst tronet den råsterke ranværingen Rolf Einar Jensen (check out: rolfeinarjensen.blogg.no), med undertegnede på en solid 2. plass. Fine pengepremier gjorde sitt til at oppholdet for en gangs skyld gikk i økonomisk balanse, mens det som vanlig gikk voldsomt i pluss både med det sportslige og sosiale utbyttet.
Et nyoopusset Bardufosstun tok imot oss med åpne armer
Gutta sjekket inn på rommet til Troms skikrets største legende
Med en fabelaktig måned i ryggen, begynner juli sakte men sikkert å ta form. 18.-20. juli sprettes årets festivaljomfruhinne, når jeg inntar hele Tromsøs, kjente og kjære Buktafestival. I et mylder av interessante bandlistinger, sees det spesielt frem til å overvære Kaizers siste offisielle konsert i Nord-Norge. Avslutningsvis kan det nevnes at mine egne og Skimetals veier krysses oftere og oftere. For etter å ha deltatt på den tradisjonsrike fredags ”Bad&Burger” opptil flere ganger den siste måneden, har jeg blitt håndplukket til å være med brorparten av redaksjonen til Finlands aller helligste sted, Vuokatti, i månedsskiftet juli/august. Lang kjøretur til tross; her skal livet nytes og enorme mengder med trening sankes og loggføres. Gledings!
God sommer!
